Familiens hus, før.

24 timer i slummen

Silje og jeg hadde 24 timers fra mandag morgen til tirsdags morgen (i dag). Det gikk veldig bra, og det er utrolig hvor fort man blir vant til åpent kloakksystem, rotter, kakerlakker og konstant støy. Vi hadde en uforglemmelig opplevelse. Det var så utrolig koselig, til tross for dårlig hygiene og slum, rett og slett. Hvis de tåler å leve slik dag ut og dag inn så måtte vel vi tåle det for et døgn-og det gjorde vi!
Vi var omgitt av en ca 10-20 unger konstant og det er en fryd å henge med disse barna. De er så glade og har de mest strålende smil jeg har sett, til tross for råtne og ødelagte tenner. De vil ha masse nærhet og gir like mye tilbake. Vi var hedersgjester i nabolaget. jeg fikk sååååå mye hårkos, og ofrer gjerne litt lus og lopper for å få det igjen:)
På en måte, så hadde de et idyllisk familieliv. De tilbringer mye tid sammen, er veldig omsorgsfulle og huslige. Klesvask og ”dusjing” foregår hver dag. Til middag og lunsj spiser de en gigantisk porsjon ris, med enten et par akvariumsfisk,(som jeg kaller det) eller bittelitt kjøtt ved siden av. Vi hadde med vårt eget vann og dro ut for å spise da, men dette fordi Erlend sa at vi måtte det, på grunn av fare for å bli syk. Vi lekte med barna og så på mens de spiste og gjorde sine hverdagslige ting. Når let-let kom gikk vi på tur rundt i seawall slik at jeg kunne ta bilder. Da fikk vi en skokk med unger etter oss, og de elsker å bli tatt bilder av. Faren lå oppe i andreetasjen og sov hele dagen. Han er sykelig tynn og dør sikkert snart.
I 18-tiden ble det mørkt og etter å ha spist litt kanelboller som vi tok med gikk vi og la oss kl 20.De hadde ordnet med tepper og puter til oss og vi sov faktisk i 6 timer tilsammen. Let-let som var med fra Streetlight ble bitt av en rotte, men vi slapp unna. Jeg voknet kl 24 av at alle barna hostet så fælt. Moren satt tålmodig og trøstet og viftet. Ene gutten på 10 år tror jeg satt våken hele natten på grunn av en omskjæring for et par dager siden. Det var tydelig at han hadde smerter. I tillegg hadde vi bakgrunnsmusikk fra karaokebaren hvor noen sørpe fulle filippinere sang sykt dårlig. Det er visst en viktig del av kulturen her, og de tar karaoke svært seriøst. Når vi kom hjem denne morgenen tok vi en laaang dusj, og neseborene var helt svarte av skit. Etter det skulle jeg i utgangspunktet bare hvile litt, men det ble fire timer med søvn. Var nok litt mer sliten enn jeg trodde. Men, vi hadde en utrolig lærerik opplevelse som vi vil ta med oss videre i livet.
Idag, etter vi hadde dratt begynte de å bygge det nye huset til familien. Og vet du hva det koster, å bygge et helt nytt hus? Jo 3500 kr. De får to etasjer bygget i planker og bambus og med gulv tillogmed. Vi ble så ivrige når vi så at huset som vi nettopp hadde sovet i, var borte, og at de skal få et helt nytt hus om fire dager. Så tusen takk til alle dere som har bidratt med penger. Dere har nå sørget for at en 8 snart 9 barnsfamilie får et nytt og bedre hus,noe de virkelig trenger. Det kan jeg skrive under på. Takk skal dere ha alle sammen!
legger ut bilder av huset, før og etter så dere får se.

Stor klem fra Therese!

Her kommer det to bilder av gutten som anne og anne har hatt som casestudy.. huset han bodde i så sånn ut, men vi har betalt og bygget nytt og mye større og mer hygienisk hus som han kan benytte seg av for å bli frisk! Han bor sammen med betemoren og tanten sin, så det huset dere ser der er ikkje akkurat stort nok til 3 stykker.Han lider av tuberkulose på 3 stadiet og er veldig veldig syk. Men ved hjelp av deres bidrag før vi dro, så har vi penger til å betale for medisineringen og det nye huset hans! Tusen tusen takk!! Og vi kan med stolte hjerter si at han responderer allerede kjempebra på medisinen og ser mye bedre ut allerede. Han skal gå på medisin i 6mnd før han kan bli frisk. Nå er målet vårt å få han til å legge på seg litt! Ikkje store karen... 33kg!!!

Påske på Filippinene, av Therese, til mamma (og alle andre).

I dag er det langfredag her på Filippinene. Det er den eneste dagen i hele året at de stenger butikkene, og for første gang er det stillhet i Tacloban. Så da er det ganske hellig. Det fikk vi se med egne øyne i dag!
Hvert år korsfestes det en mann fra byen til alles beskuelse. Vi måtte nesten få med oss denne årlige begivenheten. Det første jeg så var en blodig mann med lange sår på ryggen etter han hadde blitt pisket med torner eller noe. Da vi kom hadde den store folkemassen allerede gått rundt byen i flere timer og pisket hverandre på ryggen. For meg var det mer enn nok å se korsfestelsen som varte den siste halvtimen. Det var så utrolig varmt og tett i tett med folk. Mariann og jeg fikk prikker for øynene og var nær besvimelse, men heldigvis gikk det bra. Jeg var helt gjennomvåt av svette!
Akkurat denne dagen var det en fordel å være hvit. Alle sammen vinket oss framover og gav oss plass helt foran i folkemengden med journalistene. De sa på filippinsk: ”Gjør plass for gjestene!” og husjet vekk barn andre som stod rundt oss. Slik fikk vi sett seansen på nært hold, og det var ikke særlig behagelig, Jeg ble kvalm, men var nødt til å få med meg denne ”once in a lifetime” opplevelsen.

Dagen i går var også en dag med sterke inntrykk. Silje og jeg var på besøk hos familien som er vår casestudy. Kort fortalt er det en familie med 8 barn. Moren skal føde nr 9 nå i mai. De bor i Slummen og er i forbindelse med Streelight. Denne uken har vi vært med minstemann, en gutt på 2, straks 3 år til legen. Han er undervektig og veldig liten. Veier bare 7 kg. Hele 6 timer brukte vi på farting fram og tilbake til røntgen og blodprøveundersøkelser. Han fikk konstatert at han har lungebetennelse, så han fikk medisin for det. Neste uke skal huset deres renoveres, siden det er hull i taket, gulvet er bare jord, og veggene er av presenninger og netting. Pengene etter innsamlingen skal gå til dette.
Vi hadde med oss tolk i går og var der i nesten to timer på besøk. På forhånd hadde vi handlet inn ris, kjøtt, pølser og sjokolade, noe de ble veldig glade for å få. Faren i familien har en svulst (og også mest sannsynlig kreft) på halsen som gjør at han ikke får til å spise, noe som fører til at han blir tynnere, som også fører til at han ikke kan jobbe og tjene penger og til slutt vil det føre til at han dør.
Eneste redningen for han er en operasjon i Manila som koster 10 000 ++++. I går da vi møtte han var han veldig dårlig og fortalte hvor redd han var for å dø. Han hadde ikke spist på 5 dager. Han bad til gud om å få hjelp, også uten at han visste det så kom vi. Han håpet at vi kunne hjelpe han slik at han kan bli frisk og ta seg av barna sine. Han gråt av fortvilelse, og der satt vi og så på. Hva kan man gjøre?
Grunnen til å vi kom var jo for å skrive en oppgave, men det er umulig å bare observere elendighet uten å gjøre noe.
Å komme til et annet land og kjenne at man har makt til å velge om man skal redde et liv eller ikke er en ubeskrivelig ekkel følelse. Det ligger i magen og ruger som en tung stein. Og hvis jeg drar herfra uten å ha gjort noe for faren vet jeg at den aldri kommer til å forsvinne. Løser man ett problem, vil det alltid dukke opp et nytt, og man føler seg utilstrekkelig uansett..
Fra mandag morgen skal Silje og jeg leve 24 timer med familien. Vi kommer til å ha noen fra Streetlight med oss om kvelden og natten, så vi er i trygge hender.

Etter dette skal vi unne oss en liten ferie før vi drar hjem. Trenger å fordøye alt som har skjedd før vi drar hjem til Norge. Det synes jeg vi fortjenerJ

Therese.

uke 4

Lenge siden vi har oppdeatert bloggen nå så kommer det et lite innlegg. I denne uken har vi jobbet med casene våre og begynner å se målet nådd. vi skal bruke uke 5 på å sette sammen rapporten. Det skal bli godt å bli ferdig med oppgaven, men det har vært kjempespennende å jobbe med casestudy! Vi har blitt kjent med nye mennesker som er stilt i en helt annen posisjon i livet enn oss. De rører oss langt ned i hjerterota, og det er ikke bare bare å si farvel til dem. Å komme så nær noen her nede gjør sterke inntrykk. Det er noen sterke personligheter vi har blitt kjent med og det er trist å se hvor preget de er av fattigdommen her nede. Frustrasjon og følelsen av maktesløshet er blitt kjente begreper for oss, og det er tungt å være i en situasjon der vi ikke kan hjelpe så mye vi har lyst til. Helsesystemet her nede er så langt fra det vi har i norge som overhodet mulig. Alt koster her nede av helsetjenester. Alt fra legebesøk til operasjon på sykehuset. Folk må betale absolutt alt selv. Det fører til at de sykdommene som råder i de familiene vi har casestudy, vil koste altfor masse til at vi kan betale for det.

Idag langfredag har vi vært med på noe som vi sannsynlig aldri kommer til å oppleve igjen. Vi så en mann og en dame bli korsfestet midt på gaten her i byen! Det var masse folk og stor ståhei. Masse fotografer som tok bilder av både de som skulle korsfestes og noen hvite mennesker som hadde rote seg oppi denne hendelsen. Skal ikke se bort ifra at vi (spesielt therese) kommer på forsiden av en eller annen stor avis imorgen! Bilder blir lagt ut om ikke lenge! Det var en syk opplevelse å se at noen frivillig vil la seg spikre opp på et kors! De brukte enorme spikre og tok dem ut med den andre siden av hammeren! Det så ikke så makabert ut, men det så sinnsykt vondt ut! huff huff..

I uke 6 blir gruppa delt. Noen drar til Sebu og så videre ut på en øy som heter Bohol for å avslutte turen der, og andre blir igjen her i tacloban for å være med ungene. Vi møtes samlet i manila en natt før den lange turen tilbake til Norge starter.

viktig rettelse

jeg spiste faktisk en liten bit av det gule, som ikke er fosteret..og det synes jeg fortjener litt kred, så det..hehe

Johoho!

Jeg var faktisk tøff nok! Jeg smakte på det, men spiste det ikke :D Det smakte fot, forøvrig.

Tror jeg har blitt følelsesløs i løpet av turen. Heheh..

Balut!

Okei, her kommer det da en liten berettelse om den enkle delikatessen på Filippinene, men som virkelig ikke anbefales for de dyrevennlige...

Gjess er vennlige dyr, kanskje litt hissig, men ingen grunn til å misslike dem forde...Vi vet alle hvordan en søt liten gåsunge kommer til verden; det klekkes ut av et egg og spankulerer snart rundt på tunet i sin gule dunpryd...Synd at filippinere finner dem "delicious" allerede før de er født. Balut er nemlig gåseegg som er tatt fra moren en eller to dager før gåsungen klekkes. De koker det, skreller det og spiser det. Kort og brutalt...Det smaker sikkert egg men du får det inkludert med nebb, dun og innnvoller...Stina og Therese var tøff nok til å skrelle egget og studere innmaten, men ingen av dem var tøff nok til å spise det døde fostret...forståelig:/

Søndagstur og besøk i slummen

I går dro vi på Søndagstur med barna til stranden i Tacloban.
22 gutter i alderen 5-18 var i hundre, og gledet seg masse til turen. Anni, en av de frivillige ble med og handlet inn svømmebriller og baderinger til hver og en av barna. De ble veldig glade!
Da vi kom fram var det bare å plompe rett ut i sjøen for å holde følge med barna. De var overraskende barske og tålte en støyt for å si det sånn. Jeg var ganske bekymret når de blandet seg med resten av de badende Filippinerne, og svømte ut på dypet. Ikke visste jeg om de kunne svømme, og ikke visste jeg navnet på alle, men det gikk overraskende bra. De er nokså hardhudet i forhold til norske barn.
Plutselig ble vi overrasket av et haglende styrtregn og toden og lyn, men de sure minene var nok mer fra oss enn fra dem. Ikke noe problem!Det var et artig syn med barna, som fløt rundt med svømmebriller i baderingen sin og med nøtteposen i hånda, luksusbading sier nå jeg, men var godt å se at de koset seg.

I dag har Silje og jeg vært i Seawall( slumområdet) og besøkt familien som er vår casestudy.
De har 8 barn og en niende på vei om ca en måned. Vi kjøpte grønnsaker og frukt til de, siden det er sunt, og noe de ikke har råd til. Månedslønna deres er på 4-500 kr og tjenes av deres 19 årige sønn som jobber på havna. Dette forsørger en familie på 10, snart 11. Pengene går til vann og mat, men er slettes ikke nok. Faren er ikke i stand til å jobbe pga en svulst i halsen. Den gjør at han ikke klarer å spise fast føde og at han har blitt tynnere. De har ikke råd til å dekke operasjonen, så det ene problemet fører til det andre. Familien tok godt imot oss og var veldig glad for at vi kommer for å besøker dem. De er veldig åpne og vi har fått masse nyttig informasjon til oppgaven vår bare etter andre møte. Ser fram til å bli enda bedre kjent med den filippinske familien, selv om det framkaller mye følelser og tanker. Hvor urettferdig er det ikke at vi daglig går ut på restaurant for å spise, drar på shopping og bor flott og fint på pensjonat med dusj og toalett, mens de bor der i den trange slummen. De har så vidt råd til ris og lever av sin 19 årige sønn som egentlig skulle gått på skolen. Det koster oss så lite å hjelpe dem så mye! Neste gang skal vi kjøpe masse ris til dem, og brød, hermetiske varer, gulrøtter og kaffe. Kanskje vi tillogmed kan gi de et nytt tak, så slipper gulvet å bli så gjørmete når det regner. Jeg klarer ikke å la være:)

En herlig dag på stranda :)

Streetwalking vs. Spa

Hver tirsdag og torsdag pleier noen av de ansatte fra Streelight og gå ut på gata og møte gatebarna. Dette skjer i 10-tia på kvelden for det er da barna er ledig. På dagen jobber de, selger pappesker, tomflasker, eller tigger for å få penger til mat. Dette skjer to ganger i uken, og vi har hatt muligheten til å være med to ganger fram til nå. 

Vårt første møte med gata på kveldstid var faktisk en gutt som danset rundt med en hodeløs ribbet kylling tredd på hånda og ropte "my hostige!". Det hele var egentlig ganske komiskt, for etterpå skulle han liksom hilse på oss, og det kunne han jo ikke gjøre med en dau kylling, men ingen av oss var vel egentig gira på å ta han i hånda etterpå heller! Det skjønte han vel, så vi lufthåndhilste istede! Denne lille episoden lettet litt på den spente stemninga:) Likevel, første gangen var ganske sterk for oss alle. Vi ble møtt av unger som ikke hadde noe hjem og gå til, og som derfor valset ute sent på kveldene sammen med de andre gatebarna. Med en gang vi dukket opp var vi plutselig omringet av unger som skulle holde oss i hånda, kjenne på håret vårt, spørre hva vi het og hvor gammel vi var. De var bli og nysgjerrig, og det er en ting som egentlig har overasket oss litt. Bildet vi har fått av gatebarn gjennom media og reklame fremstiller dem som triste og motløse. Gatabarna vi har møtt har visst det motsatte. Dette er fightere, som ikke gir opp, som tross sin tragiske skjebne utstråler en livsglede og nysgjerrighet som for oss kanskje er litt vanskelig å forstå. Men innimellom den gleden og nysgjerrigheten vi ble møtt med på gata, la vi merke til det som barna ikke selv snakket om, men som var synlig likevel. De var såklart skitten i klærne, hadde slitte sandaler, kanskje sløve i øynene fordi de nettopp har innhalert en dose kontaktlim. Sår på hender og føtter. Arr med sine egne mørke historier...

Men sulten snakket de om. Noen av barna var radmagre, de hadde kanskje ikke spist noe hele dagen. Derfor opplevde vi også at noen kom bort, nappet oss i skjorta  og sa "hungry"eller "Mcdonalds".  Hva skal man si?

For å sette dette i ekstem kontrast kan jeg fortelle om den 2 og en halv timen med massasje vi tok noen dager senere. Vi kom inn i et rom med dempet belysnig, behagelig romtemratur, og rolig musikk. Vi satt oss i store myke stoler, og fikk ansikts- og fotmassasje med oljer og scrubprodukter. Etterpå fulgte en full kroppsmassasje og vi gikk ut derfra døsig og trøtt, men overhode ikke av samme årsak som barna på gata er døsig og trøtt...Vi betalte 500 peso for de nesten tre timene. De pengene hadde vært nok til McDonaldsmat til 15 unger! Det hadde betydd at femten av de gatebarna vi møtte kunne ha lagt seg med mett mage den kvelden...

uke 2

Uken som har gått, har inneholdt mye forskjellig. Vi har delt gruppa vår i tre og hver gruppe har kommet igang med casestudyen. En gruppe skal følge en familie som bor i slummen, og de to andre skal følge hver sin gutt. Det har vært sterke møter med alle tre, og vi er spente på hvordan det blir fremover når vi blir bedre kjent med dem. Alle har sterke historier om oplevelser de har hatt i fortiden. Vi skal prøve å få kjennskap til disse historiene og livene og finne ut hvordan deres sjebne ble som den ble. Alle tre gruppene er storfornøyd med å ha fått komme igang med dette. Vi skal holde på med casestudyen de neste 2 ukene, noe vi ser veldig frem til.

Idag(søndag) var vi med endel av barna på Streetlight senteret til en strand og bada. Det var tjukt av folk, og vi norske blei litt bekymra over at alle ungene var overalt, og vi hadde liten oversikt. Men det gikk veldig bra og alle blei med i bussen tilbake. Vi storkoser oss fortsatt her nede, og det er godt å kjenne at en begynner å kjenne byen litt mer. Det begynner å nærme seg de varmeste månedene i året og det kjenner vi på kroppen. Det er utrolig hett om dagen, og det blir jo ikke bedre når vi må kle på oss endel for å gå ut i gatene. Men alt i alt, vi nyter å være her! Ekstremt billig mat og spa:D En time kroppsmassasje for den nette sum av 33 norske kroner! Ikke værst! Mer oppdatering og bilder kommer senere!

Mer fra den øde øya:)

1. Anne i skyggen. Den var god å ha innimellom.
2. Therese og Stina på tur ut i vannet for å snorkle.
3. Vi stoppet båten midt ute i havet, slik at de som var ivrige på å bade kunne hoppe uti. Her ser vi den ivrige badenymfen Stina i action.:)

Den øde øya.

1. Kokkosnøtter. Det var ikke lov å ta kokkosnøttene på øya vi var på, men vi fikk kjøpt på naboøya. Disse skal nytes i morgen:)
2. Her er øya vi bodde en natt på. Kan ikke engang beskrives.
3. Se på den blåe sjøstjernen. Det fantes masse av disse da vi snorklet.

Fra helvete til himmelen..

Hei!

I helga har vi vært på tur, og har klart å koble ut litt. Godt å reise bort og prøve å få tankene over på noe annet. Turen gikk til en øde øy, ca 2 timers kjøretur og 1 times båttur fra Tacloban. Øya var helt fantastisk. Den var ikke stor, så det tok ca et kvarter å gå rundt den. Øya består av kun palmer og sandstrand, så for meg var dette å komme til himmelen. Litt som overskriften sier. Å reise fra Tacloban, midt i elendigheten, og komme til en så flott og fredfull øy var deilig, men også rart. Filippinene er full av kontraster. I dette øyeblikk sitter det en gategutt på andre siden av vinduet og ser på meg. Smiler til han, og prøver å lukke følelsene ute. Til så lenge.

Det var vanvittig varmt på øya, og vi slet med å ligge lenge i solsteiken. Ble solbrent på 10 minutter. Derfor ble det snorkling i korallene. Den opplevelsen vil jeg ikke være uten. Vi fikk jo sett fisker som man vanligvis ser i tegnefilmer Helt nydelig.

På kvelden tente vi bål på stranda, la oss på ryggen og kikket opp på stjernene. En himmel FULL av stjerner. Det sitter klistret i minnet ennå. Det må bare oppleves, for det kan ikke beskrives. Høres ut som en klisje, men det er sånn det er. Ble en slags terapi, og tror vi alle fikk litt ro i sjelen.

Og hvor sov vi? Jo, under en presenning som vi festet i palmene. Gjett hvem som ikke sov i angst for å spise edderkopper. Det var Stina! Men, det var en opplevelse for livet.

I morgen kveld skal vi gjøre “streetwalk”. Dette går rett og slett ut på å gå langs gatene på kvelds- og nattestid for å bli kjent med gatebarna i området. Gatebarna trenger tillit for å ha lyst til å komme inn på Streetlight, og med streetwalk kan vi jobbe med denne tilliten. Det er på kvelden og natta de ekte følelsene hos et barn kommer frem. Dette ser vi frem til, selv om det kan bli tøft å se realiteten i øynene.

Den øde øya:P

1. Denne båten kjørte oss ut til øya. Turen tok ca 30-40 minutter.
2. Se på denne utsikten, og legg merke til den hvite herlige sanden;)
3. Her spiste vi, og kunne sitte hvis vi trengte litt skygge. Tro meg, det trengtes innimellom;)

En god gjerning.

I dag opplevde vi jentene noe som varmet litt ekstra i hjerterota. Vi satt og spiste middag på en resturant, og det ble igjen rester som vi tok med oss. Tanken bak dette var en idè Silje kom med. Hun hadde lagt merke til at veilederen vår Neva pleide å ta med mat hun ikke spiser opp, og gi det til noen på gaten. Da vi kom ut på gaten gikk vi ikke mer enn 100 meter før vi så noen gategutter. Da de skjønte at det var mat vi skulle gi ifra oss begynte to av de og hoppe og og ned i glede. Vi gav det fra oss og sa at de måtte dele. De takket og smilet stod fra øre til øre. Han ene av de spurte om vi kom fra streetlight, og om vi kjente Erlend.

Igjen fikk vi se hvor mye Erlend og streetlight betyr for disse barna:) Denne lille tingen som å gi bort to pizzabiter hver, som ellers hadde blitt kastet hvis vi hadde lagt det igjen på resturanten, gjorde at disse guttene kan legge seg med litt mindre sultfølelse i natt. Det føltes så godt å kunne glede med noen så lite. Dette er nok noe vi kommer til å gjøre til en rutine når vi er ute og spiser fra nå av.

Seawall...

Da var turen kommet til å besøke slummen. Det var noe vi alle hadde sett på med litt skrekk og gru. For å komme dit måtte vi forbi et fiskemarked som lå like ved. Den lukta som møtte oss er ubeskrivelig. Alle prøvde vi tappert å late som ingenting og puste med munnen, men tror det skinte igjennom at dette var en lukt vi ikke var komfortable med...

Inne i slummen ble vi møtt av en mengde med søppel, den var overalt hvor vi så. Midt oppi dette levede familier sammen side om side. Vi ble bare møtt med smil og vennlige hilsner. Dette kom vel som et lite sjokk på oss. Vi hadde vel på forhånd trodd vi skulle bli møtt av tristhet og elendighet, men virkeligheten var noe annet. Ungene kom strømmende til med smil om munnen og masse spørsmål. De svarte med entusiasme på våre spørsmål, og var ivrige på å vise oss rundt. Mange tanker gikk gjennom hodene våre, hvordan kunne de være så glade når de levde sånn? 

Forholdene kan ikke på noen måte sammemlignes med Norge og vårt liv, og en kjenner seg utrolig liten og maktesløs. Samtidig gikk det opp for oss at de faktisk, under forholdene, har det bra og kanskje på noen måter bedre enn oss... 

 

seawall.

Slik kan noen bo.

her er vi i slottet i eventyrparken :)

Fornøyde damer på tur:D

1. 3 fornøyde damer på restaurant første kvelden i Tacloban! 2. Møtte på noen gutter ved strandkanten som var veldig modige.
3. Damer på resturant!

Til venstre: Her er litt av parken som er under restaurering. 11 tusen kvm for ungene å boltre seg på! Blir sinnsykt bra!
Under til høyre: Tre retters middag på en herlig restaurant utafor byen til den nette sum av 35kr inkludert drikke! Legg merke til at alle rettene er på samme tallert:D
Nederst til venstre: Erlend og Neva, våre veiledere:)

De 3 første dagene

ja, nå har vi allerede vært ute på tur i tre dager!;) hehe... flyturen var lang fra amsterdam, hele 12,5 timer! noen fikk sove og andre ikke. Første døgn ble tilbrakt i Manila, en sinnsykt stor by med 20 mill innbyggere. Der følte vi oss små og litt lost. Ble lurt av taxisjåførene og betalte litt for mye for en bitteliten kjøretur... selv om det er billig, så var det litt for mye i forhold til det vi hadde blitt fortalt at var vanlig å betale.. men men...

Vi bodde på et koselig lite hotell, med kjempe serviceinnstilte arbeidere. Vi fikk ikke lov til å bære kofferten vår en gang! Litt uvant til hvordan det er hjemme! Vi tok fly til Tacloban i dag 17.03, og sjekket inn på Welcome Home, et koselig pensjonat hvor det er kakelakker på golvene og firfisler i vegger og tak. Inntrykkene er mange allerede, men dette er bare en start. V var innom Streetlight senteret og fikk hilse på noen av barna. De var utrolig imøtekommende og glade og veldig snakkesalig! Det blir spennende å bli bedre kjent med de og høre deres utrolige historier. Det er mange sjebner her og det blir sterke møter med slummen her nede. Men det er godt å få litt perspektiv på ting, og virkelig sette pris på hvor flott vi har det i Norge!

Ikveld tok Erlend og Neva som startet Streetlight senteret oss med på en kjempekoselig restaurant litt utenfor byen. Der spiste vi deilig 3 retters middag til 35 kroner!!!!! ganske utrolig å tenke på!

Imorgen venter en bli kjent runde på streetlight. Denne turen har begynt kjempebra, og vi gleder oss til resten. Vi skal være flinke til å oppdatere denne bloggen! skal etterhvert legge ut bilder som dere kan se! Alt er bra med oss!

Streetlight.

Hvis du er nysgjerrig på hva streetlight jobber med, og hva vi jentene skal komme til der nede, kan du sjekke ut denne linken.

Hei hei=)

Dette er helt nytt for meg, så har sittet en liten stund og klundret nå:P Endelig ser det ut som jeg har forstått det...Hehe..

Vi jentene har i siste liten startet en liten innsamlingsaksjon, hvor vi alle spør venner og familie som de vil hjelpe til med en liten sum, som vi kan gi videre til streetlight når vi kommer nedover. Som Stina nevnte tidligere har vi være så heldig og få masse fargeblyanter som vi kan gi til barna. I den sammenhengen vil jeg også ville takke optikergrossist på Hamar(Og Janne) for 19 par med lesebriller som vi får ta med nedover til gatebarna. Dette vil helt sikkert komme til god nytte for barna i skolesammenheng. Vi begynner nå også å motta en del penger, og er veldig fornøyd med dette. Den endelige summen , og hva pengene blir brukt til kan vi komme til når vi har kommet så langt:) Men jeg må bare si tusen tak til alle som har bidratt på en eller annen måte. En liten tanke eller en liten sum for oss her i norge, vil bety og settes så stor pris på der nede.

Innsamling!

Hei alle sammen!

Denne gangen er det Stina som er ute på bloggtur :-)

Tenkte bare jeg skulle skryte litt av Lefdal Lade som har vært så hyggelige å sende med oss nesten 400 fargeblyanter vi kan gi til barna på Streetlight. Synes det er flott når bedrifter tar seg råd til å gjøre sånt. Tusen takk skal dere ha! Det setter vi pris på!

Her er vår nye blogg!

Velkommen til bloggen vår! På denne siden vil all oppdateringer på vår prosjekttur til Filippinene. Her skal vi jobbe sammen med organisasjonen Streetlight som driver et barnehjem i byen Tacloban, Filippinene. Her skal vi være i 6 uker og få oppleve helt nye ting, få kultursjokk og få masse livserfaring som vi vil ta med oss resten av livet. Nå er det bare 3 dager igjen til avreise og vi gleder oss masse! Er allerede i full gang med prosjektoppgaven, og ser veldig frem til å fortsette på den når vi ankommer Tacloban. Vi skal være flinke med å skrive oppdateringer her og få lagt ut bilder etterhvert:)

Så da er det bare å følge med på siden vår!