Påske på Filippinene, av Therese, til mamma (og alle andre).

I dag er det langfredag her på Filippinene. Det er den eneste dagen i hele året at de stenger butikkene, og for første gang er det stillhet i Tacloban. Så da er det ganske hellig. Det fikk vi se med egne øyne i dag!
Hvert år korsfestes det en mann fra byen til alles beskuelse. Vi måtte nesten få med oss denne årlige begivenheten. Det første jeg så var en blodig mann med lange sår på ryggen etter han hadde blitt pisket med torner eller noe. Da vi kom hadde den store folkemassen allerede gått rundt byen i flere timer og pisket hverandre på ryggen. For meg var det mer enn nok å se korsfestelsen som varte den siste halvtimen. Det var så utrolig varmt og tett i tett med folk. Mariann og jeg fikk prikker for øynene og var nær besvimelse, men heldigvis gikk det bra. Jeg var helt gjennomvåt av svette!
Akkurat denne dagen var det en fordel å være hvit. Alle sammen vinket oss framover og gav oss plass helt foran i folkemengden med journalistene. De sa på filippinsk: ”Gjør plass for gjestene!” og husjet vekk barn andre som stod rundt oss. Slik fikk vi sett seansen på nært hold, og det var ikke særlig behagelig, Jeg ble kvalm, men var nødt til å få med meg denne ”once in a lifetime” opplevelsen.

Dagen i går var også en dag med sterke inntrykk. Silje og jeg var på besøk hos familien som er vår casestudy. Kort fortalt er det en familie med 8 barn. Moren skal føde nr 9 nå i mai. De bor i Slummen og er i forbindelse med Streelight. Denne uken har vi vært med minstemann, en gutt på 2, straks 3 år til legen. Han er undervektig og veldig liten. Veier bare 7 kg. Hele 6 timer brukte vi på farting fram og tilbake til røntgen og blodprøveundersøkelser. Han fikk konstatert at han har lungebetennelse, så han fikk medisin for det. Neste uke skal huset deres renoveres, siden det er hull i taket, gulvet er bare jord, og veggene er av presenninger og netting. Pengene etter innsamlingen skal gå til dette.
Vi hadde med oss tolk i går og var der i nesten to timer på besøk. På forhånd hadde vi handlet inn ris, kjøtt, pølser og sjokolade, noe de ble veldig glade for å få. Faren i familien har en svulst (og også mest sannsynlig kreft) på halsen som gjør at han ikke får til å spise, noe som fører til at han blir tynnere, som også fører til at han ikke kan jobbe og tjene penger og til slutt vil det føre til at han dør.
Eneste redningen for han er en operasjon i Manila som koster 10 000 ++++. I går da vi møtte han var han veldig dårlig og fortalte hvor redd han var for å dø. Han hadde ikke spist på 5 dager. Han bad til gud om å få hjelp, også uten at han visste det så kom vi. Han håpet at vi kunne hjelpe han slik at han kan bli frisk og ta seg av barna sine. Han gråt av fortvilelse, og der satt vi og så på. Hva kan man gjøre?
Grunnen til å vi kom var jo for å skrive en oppgave, men det er umulig å bare observere elendighet uten å gjøre noe.
Å komme til et annet land og kjenne at man har makt til å velge om man skal redde et liv eller ikke er en ubeskrivelig ekkel følelse. Det ligger i magen og ruger som en tung stein. Og hvis jeg drar herfra uten å ha gjort noe for faren vet jeg at den aldri kommer til å forsvinne. Løser man ett problem, vil det alltid dukke opp et nytt, og man føler seg utilstrekkelig uansett..
Fra mandag morgen skal Silje og jeg leve 24 timer med familien. Vi kommer til å ha noen fra Streetlight med oss om kvelden og natten, så vi er i trygge hender.

Etter dette skal vi unne oss en liten ferie før vi drar hjem. Trenger å fordøye alt som har skjedd før vi drar hjem til Norge. Det synes jeg vi fortjenerJ

Therese.