Familiens hus, før.

24 timer i slummen

Silje og jeg hadde 24 timers fra mandag morgen til tirsdags morgen (i dag). Det gikk veldig bra, og det er utrolig hvor fort man blir vant til åpent kloakksystem, rotter, kakerlakker og konstant støy. Vi hadde en uforglemmelig opplevelse. Det var så utrolig koselig, til tross for dårlig hygiene og slum, rett og slett. Hvis de tåler å leve slik dag ut og dag inn så måtte vel vi tåle det for et døgn-og det gjorde vi!
Vi var omgitt av en ca 10-20 unger konstant og det er en fryd å henge med disse barna. De er så glade og har de mest strålende smil jeg har sett, til tross for råtne og ødelagte tenner. De vil ha masse nærhet og gir like mye tilbake. Vi var hedersgjester i nabolaget. jeg fikk sååååå mye hårkos, og ofrer gjerne litt lus og lopper for å få det igjen:)
På en måte, så hadde de et idyllisk familieliv. De tilbringer mye tid sammen, er veldig omsorgsfulle og huslige. Klesvask og ”dusjing” foregår hver dag. Til middag og lunsj spiser de en gigantisk porsjon ris, med enten et par akvariumsfisk,(som jeg kaller det) eller bittelitt kjøtt ved siden av. Vi hadde med vårt eget vann og dro ut for å spise da, men dette fordi Erlend sa at vi måtte det, på grunn av fare for å bli syk. Vi lekte med barna og så på mens de spiste og gjorde sine hverdagslige ting. Når let-let kom gikk vi på tur rundt i seawall slik at jeg kunne ta bilder. Da fikk vi en skokk med unger etter oss, og de elsker å bli tatt bilder av. Faren lå oppe i andreetasjen og sov hele dagen. Han er sykelig tynn og dør sikkert snart.
I 18-tiden ble det mørkt og etter å ha spist litt kanelboller som vi tok med gikk vi og la oss kl 20.De hadde ordnet med tepper og puter til oss og vi sov faktisk i 6 timer tilsammen. Let-let som var med fra Streetlight ble bitt av en rotte, men vi slapp unna. Jeg voknet kl 24 av at alle barna hostet så fælt. Moren satt tålmodig og trøstet og viftet. Ene gutten på 10 år tror jeg satt våken hele natten på grunn av en omskjæring for et par dager siden. Det var tydelig at han hadde smerter. I tillegg hadde vi bakgrunnsmusikk fra karaokebaren hvor noen sørpe fulle filippinere sang sykt dårlig. Det er visst en viktig del av kulturen her, og de tar karaoke svært seriøst. Når vi kom hjem denne morgenen tok vi en laaang dusj, og neseborene var helt svarte av skit. Etter det skulle jeg i utgangspunktet bare hvile litt, men det ble fire timer med søvn. Var nok litt mer sliten enn jeg trodde. Men, vi hadde en utrolig lærerik opplevelse som vi vil ta med oss videre i livet.
Idag, etter vi hadde dratt begynte de å bygge det nye huset til familien. Og vet du hva det koster, å bygge et helt nytt hus? Jo 3500 kr. De får to etasjer bygget i planker og bambus og med gulv tillogmed. Vi ble så ivrige når vi så at huset som vi nettopp hadde sovet i, var borte, og at de skal få et helt nytt hus om fire dager. Så tusen takk til alle dere som har bidratt med penger. Dere har nå sørget for at en 8 snart 9 barnsfamilie får et nytt og bedre hus,noe de virkelig trenger. Det kan jeg skrive under på. Takk skal dere ha alle sammen!
legger ut bilder av huset, før og etter så dere får se.

Stor klem fra Therese!

Her kommer det to bilder av gutten som anne og anne har hatt som casestudy.. huset han bodde i så sånn ut, men vi har betalt og bygget nytt og mye større og mer hygienisk hus som han kan benytte seg av for å bli frisk! Han bor sammen med betemoren og tanten sin, så det huset dere ser der er ikkje akkurat stort nok til 3 stykker.Han lider av tuberkulose på 3 stadiet og er veldig veldig syk. Men ved hjelp av deres bidrag før vi dro, så har vi penger til å betale for medisineringen og det nye huset hans! Tusen tusen takk!! Og vi kan med stolte hjerter si at han responderer allerede kjempebra på medisinen og ser mye bedre ut allerede. Han skal gå på medisin i 6mnd før han kan bli frisk. Nå er målet vårt å få han til å legge på seg litt! Ikkje store karen... 33kg!!!

Påske på Filippinene, av Therese, til mamma (og alle andre).

I dag er det langfredag her på Filippinene. Det er den eneste dagen i hele året at de stenger butikkene, og for første gang er det stillhet i Tacloban. Så da er det ganske hellig. Det fikk vi se med egne øyne i dag!
Hvert år korsfestes det en mann fra byen til alles beskuelse. Vi måtte nesten få med oss denne årlige begivenheten. Det første jeg så var en blodig mann med lange sår på ryggen etter han hadde blitt pisket med torner eller noe. Da vi kom hadde den store folkemassen allerede gått rundt byen i flere timer og pisket hverandre på ryggen. For meg var det mer enn nok å se korsfestelsen som varte den siste halvtimen. Det var så utrolig varmt og tett i tett med folk. Mariann og jeg fikk prikker for øynene og var nær besvimelse, men heldigvis gikk det bra. Jeg var helt gjennomvåt av svette!
Akkurat denne dagen var det en fordel å være hvit. Alle sammen vinket oss framover og gav oss plass helt foran i folkemengden med journalistene. De sa på filippinsk: ”Gjør plass for gjestene!” og husjet vekk barn andre som stod rundt oss. Slik fikk vi sett seansen på nært hold, og det var ikke særlig behagelig, Jeg ble kvalm, men var nødt til å få med meg denne ”once in a lifetime” opplevelsen.

Dagen i går var også en dag med sterke inntrykk. Silje og jeg var på besøk hos familien som er vår casestudy. Kort fortalt er det en familie med 8 barn. Moren skal føde nr 9 nå i mai. De bor i Slummen og er i forbindelse med Streelight. Denne uken har vi vært med minstemann, en gutt på 2, straks 3 år til legen. Han er undervektig og veldig liten. Veier bare 7 kg. Hele 6 timer brukte vi på farting fram og tilbake til røntgen og blodprøveundersøkelser. Han fikk konstatert at han har lungebetennelse, så han fikk medisin for det. Neste uke skal huset deres renoveres, siden det er hull i taket, gulvet er bare jord, og veggene er av presenninger og netting. Pengene etter innsamlingen skal gå til dette.
Vi hadde med oss tolk i går og var der i nesten to timer på besøk. På forhånd hadde vi handlet inn ris, kjøtt, pølser og sjokolade, noe de ble veldig glade for å få. Faren i familien har en svulst (og også mest sannsynlig kreft) på halsen som gjør at han ikke får til å spise, noe som fører til at han blir tynnere, som også fører til at han ikke kan jobbe og tjene penger og til slutt vil det føre til at han dør.
Eneste redningen for han er en operasjon i Manila som koster 10 000 ++++. I går da vi møtte han var han veldig dårlig og fortalte hvor redd han var for å dø. Han hadde ikke spist på 5 dager. Han bad til gud om å få hjelp, også uten at han visste det så kom vi. Han håpet at vi kunne hjelpe han slik at han kan bli frisk og ta seg av barna sine. Han gråt av fortvilelse, og der satt vi og så på. Hva kan man gjøre?
Grunnen til å vi kom var jo for å skrive en oppgave, men det er umulig å bare observere elendighet uten å gjøre noe.
Å komme til et annet land og kjenne at man har makt til å velge om man skal redde et liv eller ikke er en ubeskrivelig ekkel følelse. Det ligger i magen og ruger som en tung stein. Og hvis jeg drar herfra uten å ha gjort noe for faren vet jeg at den aldri kommer til å forsvinne. Løser man ett problem, vil det alltid dukke opp et nytt, og man føler seg utilstrekkelig uansett..
Fra mandag morgen skal Silje og jeg leve 24 timer med familien. Vi kommer til å ha noen fra Streetlight med oss om kvelden og natten, så vi er i trygge hender.

Etter dette skal vi unne oss en liten ferie før vi drar hjem. Trenger å fordøye alt som har skjedd før vi drar hjem til Norge. Det synes jeg vi fortjenerJ

Therese.

uke 4

Lenge siden vi har oppdeatert bloggen nå så kommer det et lite innlegg. I denne uken har vi jobbet med casene våre og begynner å se målet nådd. vi skal bruke uke 5 på å sette sammen rapporten. Det skal bli godt å bli ferdig med oppgaven, men det har vært kjempespennende å jobbe med casestudy! Vi har blitt kjent med nye mennesker som er stilt i en helt annen posisjon i livet enn oss. De rører oss langt ned i hjerterota, og det er ikke bare bare å si farvel til dem. Å komme så nær noen her nede gjør sterke inntrykk. Det er noen sterke personligheter vi har blitt kjent med og det er trist å se hvor preget de er av fattigdommen her nede. Frustrasjon og følelsen av maktesløshet er blitt kjente begreper for oss, og det er tungt å være i en situasjon der vi ikke kan hjelpe så mye vi har lyst til. Helsesystemet her nede er så langt fra det vi har i norge som overhodet mulig. Alt koster her nede av helsetjenester. Alt fra legebesøk til operasjon på sykehuset. Folk må betale absolutt alt selv. Det fører til at de sykdommene som råder i de familiene vi har casestudy, vil koste altfor masse til at vi kan betale for det.

Idag langfredag har vi vært med på noe som vi sannsynlig aldri kommer til å oppleve igjen. Vi så en mann og en dame bli korsfestet midt på gaten her i byen! Det var masse folk og stor ståhei. Masse fotografer som tok bilder av både de som skulle korsfestes og noen hvite mennesker som hadde rote seg oppi denne hendelsen. Skal ikke se bort ifra at vi (spesielt therese) kommer på forsiden av en eller annen stor avis imorgen! Bilder blir lagt ut om ikke lenge! Det var en syk opplevelse å se at noen frivillig vil la seg spikre opp på et kors! De brukte enorme spikre og tok dem ut med den andre siden av hammeren! Det så ikke så makabert ut, men det så sinnsykt vondt ut! huff huff..

I uke 6 blir gruppa delt. Noen drar til Sebu og så videre ut på en øy som heter Bohol for å avslutte turen der, og andre blir igjen her i tacloban for å være med ungene. Vi møtes samlet i manila en natt før den lange turen tilbake til Norge starter.

viktig rettelse

jeg spiste faktisk en liten bit av det gule, som ikke er fosteret..og det synes jeg fortjener litt kred, så det..hehe