Seawall...

Da var turen kommet til å besøke slummen. Det var noe vi alle hadde sett på med litt skrekk og gru. For å komme dit måtte vi forbi et fiskemarked som lå like ved. Den lukta som møtte oss er ubeskrivelig. Alle prøvde vi tappert å late som ingenting og puste med munnen, men tror det skinte igjennom at dette var en lukt vi ikke var komfortable med...

Inne i slummen ble vi møtt av en mengde med søppel, den var overalt hvor vi så. Midt oppi dette levede familier sammen side om side. Vi ble bare møtt med smil og vennlige hilsner. Dette kom vel som et lite sjokk på oss. Vi hadde vel på forhånd trodd vi skulle bli møtt av tristhet og elendighet, men virkeligheten var noe annet. Ungene kom strømmende til med smil om munnen og masse spørsmål. De svarte med entusiasme på våre spørsmål, og var ivrige på å vise oss rundt. Mange tanker gikk gjennom hodene våre, hvordan kunne de være så glade når de levde sånn? 

Forholdene kan ikke på noen måte sammemlignes med Norge og vårt liv, og en kjenner seg utrolig liten og maktesløs. Samtidig gikk det opp for oss at de faktisk, under forholdene, har det bra og kanskje på noen måter bedre enn oss...