Streetwalking vs. Spa

Hver tirsdag og torsdag pleier noen av de ansatte fra Streelight og gå ut på gata og møte gatebarna. Dette skjer i 10-tia på kvelden for det er da barna er ledig. På dagen jobber de, selger pappesker, tomflasker, eller tigger for å få penger til mat. Dette skjer to ganger i uken, og vi har hatt muligheten til å være med to ganger fram til nå. 

Vårt første møte med gata på kveldstid var faktisk en gutt som danset rundt med en hodeløs ribbet kylling tredd på hånda og ropte "my hostige!". Det hele var egentlig ganske komiskt, for etterpå skulle han liksom hilse på oss, og det kunne han jo ikke gjøre med en dau kylling, men ingen av oss var vel egentig gira på å ta han i hånda etterpå heller! Det skjønte han vel, så vi lufthåndhilste istede! Denne lille episoden lettet litt på den spente stemninga:) Likevel, første gangen var ganske sterk for oss alle. Vi ble møtt av unger som ikke hadde noe hjem og gå til, og som derfor valset ute sent på kveldene sammen med de andre gatebarna. Med en gang vi dukket opp var vi plutselig omringet av unger som skulle holde oss i hånda, kjenne på håret vårt, spørre hva vi het og hvor gammel vi var. De var bli og nysgjerrig, og det er en ting som egentlig har overasket oss litt. Bildet vi har fått av gatebarn gjennom media og reklame fremstiller dem som triste og motløse. Gatabarna vi har møtt har visst det motsatte. Dette er fightere, som ikke gir opp, som tross sin tragiske skjebne utstråler en livsglede og nysgjerrighet som for oss kanskje er litt vanskelig å forstå. Men innimellom den gleden og nysgjerrigheten vi ble møtt med på gata, la vi merke til det som barna ikke selv snakket om, men som var synlig likevel. De var såklart skitten i klærne, hadde slitte sandaler, kanskje sløve i øynene fordi de nettopp har innhalert en dose kontaktlim. Sår på hender og føtter. Arr med sine egne mørke historier...

Men sulten snakket de om. Noen av barna var radmagre, de hadde kanskje ikke spist noe hele dagen. Derfor opplevde vi også at noen kom bort, nappet oss i skjorta  og sa "hungry"eller "Mcdonalds".  Hva skal man si?

For å sette dette i ekstem kontrast kan jeg fortelle om den 2 og en halv timen med massasje vi tok noen dager senere. Vi kom inn i et rom med dempet belysnig, behagelig romtemratur, og rolig musikk. Vi satt oss i store myke stoler, og fikk ansikts- og fotmassasje med oljer og scrubprodukter. Etterpå fulgte en full kroppsmassasje og vi gikk ut derfra døsig og trøtt, men overhode ikke av samme årsak som barna på gata er døsig og trøtt...Vi betalte 500 peso for de nesten tre timene. De pengene hadde vært nok til McDonaldsmat til 15 unger! Det hadde betydd at femten av de gatebarna vi møtte kunne ha lagt seg med mett mage den kvelden...